På bildet ser du "Strawberry Bitch" som gir navnet til B24 Liberator bombeflyet. Navnet henspeiler på det himmel og helvete et krigstokt i et bombefly kunne være i de tider.
Og det bringer meg inn på seminarer av den typen vi er på nå. Det er ganske forlokkende å reise langt, være på eksotiske steder, snakke med flinke mennesker og se fine museer og gjenstander. Samtidig er det en arbeidsdag som som regel starter senest i 8-tida og slutter rundt omkring 10 -11 om kvelden. Man møter de "store" i museumsverdenen, man får bryne seg på meningsutvekslinger med de som faktisk kan noe, man blir "avkrevd" en mening av for eksempel formidlingsansvarlig ved NASM. Eller fagsjefen ve RAF Museum Hendon. Når kvelden kommer er man som regel ferdigvridd oppvaskklut, og med kveld mener vi (jet lag spiller også en rolle) ca klokka 2200. I kveld er aller første gang jeg og Ole S har holdt ut til så sent som 2330. Det går mye i ett trøkk. Måltidene er muligheter til å snakke med polakkene om bytte av fly, under to-kaffen skal Ian fra RAF museum se bilder og få tips om berging av flyvrak, i firetida lærer vi Direktøren ved USS Sarratoga air museum om fordelene med iPad, og under seminarmiddagen er vi så heldige å få utveksle erfaringer med Norm (direktør Alaska Air Heritage Museum) omkring lyssetting og LED i museer. (han hadde forøvrig et flott foredrag på seminaret om akkurat dette).
Man føler på en måte at man hele tiden må jobbe hardt for å strekke til, det er alltid folk med flottere dresser, bedre engelsk, kulere samlinger, flere besøkende, feitere gjenstander og ikke minst større budsjetter. Noen er selgere, noen har skjulte agendaer (om tyske fly i Norge), noen vil bytte, noen vil mele egen kake. Noen vil bare briljere. Er det da slik at en slik seminardeltagelse er helt og holdent en kamikazeoperasjon?
Illustrerende nok er bildet av et Kamikaze skolefly. (No Shit!).
Nei. Når vi kommer så langt at vi kommer gjennom de ytre lag på menneskene og også klarer å se litt bort fra størrelsen på alt her borte, så viser det seg at vi faktisk holder godt mål med våre holdninger, vår bakgrunn og kompetanse. Vi har, etter min mening, klart å fremstå som kompetente, reflekterte og flinke musemusmennesker. Vi har ikke tabbet oss ut. Kanskje vi ikke ser A4 USA-museumskonservator ut i tøyet og i fremferden, men når vi er ferdige med å snakke så er det ingen som ler. Folk hilser frivillig på oss om morgenen. De husker til og med navnene når navnelappen ligger igjen på rommet. Den faglige ballasten vi har fra Forsvarets Museer er mer enn god.
Dette er et resultat av det dere, våre kolleger ved FM og NL bidrar med: Fornuftige diskusjoner, viljen til å dele kunnskap med andre, viljen til å gi av egen kunnskap uten å forvente noe igjen. Deres evne og vilje til å gi av seg selv og bidra med sine greier inn i en felles haug av kompetanse, gjør at vi kan gå med hevet hode blant våre likemenn og -kvinner her i USA.
How Cool is That!!
- Posted, again from my iPad