onsdag 13. april 2011

Strawbery Bitch

Srawberry Bitch er navnet på en B 24 Liberator og på en dame som er "nose-art" på det samme flyet fra 2 verdenskrig. Som mange vet, hadde mange amerikanske bombefly påmalt en pin-up på nesepartiet av flyet. Denne damen (eller annen kunst) ga navnet til flyet. Et veldig kjent eksempel er Memphis Belle, flyet som var bakgrunnen for en film om bombefly og WWII. Den originale Memphis Belle er forøvrig til restaurering ved USAF museum, og verdt en helt konservatorutdanning i seg selv(!)




På bildet ser du "Strawberry Bitch" som gir navnet til B24 Liberator bombeflyet. Navnet henspeiler på det himmel og helvete et krigstokt i et bombefly kunne være i de tider.

Og det bringer meg inn på seminarer av den typen vi er på nå. Det er ganske forlokkende å reise langt, være på eksotiske steder, snakke med flinke mennesker og se fine museer og gjenstander. Samtidig er det en arbeidsdag som som regel starter senest i 8-tida og slutter rundt omkring 10 -11 om kvelden. Man møter de "store" i museumsverdenen, man får bryne seg på meningsutvekslinger med de som faktisk kan noe, man blir "avkrevd" en mening av for eksempel formidlingsansvarlig ved NASM. Eller fagsjefen ve RAF Museum Hendon. Når kvelden kommer er man som regel ferdigvridd oppvaskklut, og med kveld mener vi (jet lag spiller også en rolle) ca klokka 2200. I kveld er aller første gang jeg og Ole S har holdt ut til så sent som 2330. Det går mye i ett trøkk. Måltidene er muligheter til å snakke med polakkene om bytte av fly, under to-kaffen skal Ian fra RAF museum se bilder og få tips om berging av flyvrak, i firetida lærer vi Direktøren ved USS Sarratoga air museum om fordelene med iPad, og under seminarmiddagen er vi så heldige å få utveksle erfaringer med Norm (direktør Alaska Air Heritage Museum) omkring lyssetting og LED i museer. (han hadde forøvrig et flott foredrag på seminaret om akkurat dette).

Man føler på en måte at man hele tiden må jobbe hardt for å strekke til, det er alltid folk med flottere dresser, bedre engelsk, kulere samlinger, flere besøkende, feitere gjenstander og ikke minst større budsjetter. Noen er selgere, noen har skjulte agendaer (om tyske fly i Norge), noen vil bytte, noen vil mele egen kake. Noen vil bare briljere. Er det da slik at en slik seminardeltagelse er helt og holdent en kamikazeoperasjon?



Illustrerende nok er bildet av et Kamikaze skolefly. (No Shit!).

Nei. Når vi kommer så langt at vi kommer gjennom de ytre lag på menneskene og også klarer å se litt bort fra størrelsen på alt her borte, så viser det seg at vi faktisk holder godt mål med våre holdninger, vår bakgrunn og kompetanse. Vi har, etter min mening, klart å fremstå som kompetente, reflekterte og flinke musemusmennesker. Vi har ikke tabbet oss ut. Kanskje vi ikke ser A4 USA-museumskonservator ut i tøyet og i fremferden, men når vi er ferdige med å snakke så er det ingen som ler. Folk hilser frivillig på oss om morgenen. De husker til og med navnene når navnelappen ligger igjen på rommet. Den faglige ballasten vi har fra Forsvarets Museer er mer enn god.

Dette er et resultat av det dere, våre kolleger ved FM og NL bidrar med: Fornuftige diskusjoner, viljen til å dele kunnskap med andre, viljen til å gi av egen kunnskap uten å forvente noe igjen. Deres evne og vilje til å gi av seg selv og bidra med sine greier inn i en felles haug av kompetanse, gjør at vi kan gå med hevet hode blant våre likemenn og -kvinner her i USA.

How Cool is That!!

- Posted, again from my iPad

Closing remarks




Det drar seg mot slutten på seminardelen av seminaret. Det som gjenstår er en kort omvisning i morgen, mest av egeninteresse. Det er omvisning på C5 Galaxy, og deretter er det å sette seg i bilen og kjøre 7 timer til Chicago O'Hare, deretter er det 13 timer i fly hjem til påskeferie!
Vi fikk tilogmed en briefing fra USAF på fremtiden til UAS i lunsjen. (Unmanned Aerial Systems) - se bildet.

Et par blogginnlegg gjenstår, ett om seminardeltagelse generelt, og kanskje et par bilder fra Galaxy'en, og etpar om selve reisen. Stay tuned!


- Posted using BlogPress from my iPad

Som lovet: et lite innlegg om "assumed knowledge"

Assumed knowledge er et begrep som best kan oversettes med "antatt kunnskap". For et museum betyr det at man i utstillingen antar at publikum har en viss grad av forhåndskunnskap. Vi antar at folk kan noe om det vi stiller ut.





Dette flyet er et bra eksempel. En av våre bekjente, Stephen Ryan fra FreemanRyan design hadde med seg en nyansatt i sin stab, som var ekspert på design, men uvitende om fly. Stephen tok henne med seg rundt i utstillingen, og de kom til flyet du ser her. Jeg og Ole S stod tilfeldigvis der. Stephen fortalte at dette var det berømte B2 stealth bombeflyet. Spørsmålet var da "hva er stealth"? Stephen forklarte at det var å være radarusynlig. Hun spurte da "hvordan virker radar"?

Vi som har fagbakgrunn glemmer ofte at andre ikke kan det samme som oss, særlig når det gjelder voksne. Vi husker nok at barn ikke kan så mye, men vi glemmer lett at mange voksne, også høyt utdannede mennesker ikke kan det vi kan.
Spørsmålet er da om våre utstillinger klarer å fange de som ikke kan noe fra før? Vi ser jo ofte barn i flymuseer løpe fornøyd rundt, sammen med ivrige fedre. Og "mødre" (begrepet mødre er en overforenkling av begrepet uinteressert voksen) litt uinteressert på slep bakerst.

Kan det være at det ikke er mødrenes feil at de ikke får noe ut av det, at de faktisk ikke er uinteressert?? Men at utstillingen ikke kommuniserer til dem?

Hm.
Eksempler?
Nedenfor er ett eksempel på fantastiske gjenstander som er noe "underkommunisert".


Det hvite er en XB 70 Valkyrie. Er det spennende??? Jeg er enda litt elektrisk, men for deg er det kanske ikke så spennende før du vet noe mer...


- Posted using BlogPress from my iPad

tirsdag 12. april 2011

En titt i magasinhangaren...




I magasinhangaren har de to fløyer. En med tidligere presidentfly, og en med eksperimentelle fly. Der var det mye rart!

Og for de som lurer: UFO'er finnes :-) se nedenfor.
I kveld: et i innlegg om "assumed knowledge" i museumsutstillinger.



Fra iPhone i felt...

Behind the scene...

Ettermiddagen går med til å få en omvisning bak scenen, som det heter, hos USAF museet. Først et bilde fra klimarommet hvor klær og uniformer er magasinert. Bra forhold, men ikke veldig stort.


De har nye og flotte hyller til flyting og patcher, men etter å ha snakket med konservatorene er det klart at strekkodesystemet deres ikke er bedre enn Primus, snarere mindre avansert.


Svært magasin. Det skal dem ha.



Til slutt et bilde fra arkiv-materiale-mottaksrommet: en dokumentfukter for gamle i tørre dokumenter:


Fra iPhone i felt...

Getting the most from Your Volunteers.

Første foredrag tirsdag er om frivillige i museer. Frivillig arbeidskraft er noe amerikanske museer kan, foredragene i denne "session" er interessante.


Foreleser på bildet er Margy Natalie, formidlingsleder på Smithsonian NASM.
Hennes budskap er kort og godt: kartlegg alle dine frivillige. Kompetansekatalog over alle frivillge gir museets stab et forsprang i hverdagen.

Neste ut er Kelly Bloom. Visitor services coordinator NASM. Hun har lederansvar for alle besøksfrivillige ved NASM. De har 8 millioner besøkende i året, 300+ frivillige fast tilknyttet.
Budskapet er at alle frivillige må utdannes, alle må kjøres gjennom et utdanningsopplegg. Mentorprogram er også smart. Og man må ha en ansvarlig leder for de frivillige som kan holde folk i øra, støtte dem og "set them up for success".

Siste tema var: hvordan bruke dine egne frivillige som eksterne forelesere utenfor museet. Seattle museum of flight gjør dette med stor suksess. Harold Rubin fortalte om dette, og mer til.




Fra iPhone i felt...

mandag 11. april 2011

Festmiddag på USAF museum.

Joda. Dette kan de, amerikanerne. Mottagelser, mingling, smalltalk, middager. Men for oss er det fortsatt hardt arbeid.


Ole Sigurd sammen med sjefskurator for samlingen v/museet. Samme mann som var involvert i å skaffe LMU to fly på 90tallet. (sorry for fokusfeil).


Middagen avvikles med enorm presisjon og kvalitet. 240 mennesker serveres stort sett samtidig, og maten er varm. Og god. Talene er politisk korrekte, korte og kjekke i tonen. Legg merke til F22 Raptor i bakgrunnen...


Bandet er superdyktige, der er noen av musikerne fra Air Force bandet. Alt i alt veldig bra arrangement. Vi snakket med kuratorer, formidlere, fagfolk og direktører. Jeg fikk minst en glimrende ide som skal omsettes i praksis når jeg kommer hjem.

Og i morgen er det museumsdag.....



Fra iPhone i felt...